Jeg var nylig med på et internasjonalt nettverksmøte i BDS-bevegelsen, med deltakere fra flere kontinenter. Et av punktene på agendaen var erfaringsutveksling om utfordringer.
Sammenliknet med mange andre land, har vi det ganske greit i Norge. De fleste mister ikke jobben for å snakke høyt som Palestina på fritiden, slik man fort kan gjøre i USA eller Tyskland. Studentene i Palestina-campene rundt omkring på norske universiteter står heller ikke i fare for å bli banket opp av politiet, slik de har blitt i flere andre land. Mediebildet kunne definitivt ha vært mye bedre, men i et komparativt perspektiv kunne det også vært en del verre.
Det som imidlertid er en stor utfordring i Norge, er det jeg kaller for byråkratisk legalisme. Byråkratisk legalisme utspiller seg omtrent som følger: Tilsynelatende “nøytrale” lover og retningslinjer brukes på en måte som effektivt dreper etiske problemstillinger knyttet til våre forpliktelser i møte med et folkemord.
Her er en liten samling eksempler:
To av mine palestinske prosjektmedlemmer i Gaza fikk norsk arbeidskontrakt og oppholdstillatelse gjennom Scholars at Risk. Vi ba UD om å assistere utreise fra Gaza, fordi det var eneste måten å få dem ut på. UD responderte at de ikke kunne hjelpe dem før de kunne “reise ut på egen hånd” og “oppsøke en ekstern tjenesteyter” for en dokumentkontroll. (Den “eksterne tjenesteyteren” i Gaza hadde nemlig blitt bombet, så den kunne de ikke bruke lenger). SV tok opp saken i Stortinget. Justisministeren svarte at dette var «et sikkerhetsspørsmål hvor vi ikke kan lempe på kravene». Folkemord eller ikke, her skulle rutinene følges. Mer om dette her og her.
Helsesektoren i Gaza er fullstendig rasert og mer enn 500 helsepersonell er massakrert i israelske angrep. Universitetet i Oslo snudde seg rundt for å tilby 10 medisinstudenter fra Gaza et studieopphold på fem måneder så de kan ferdigstille medisinutdanningen. UDI nektet studentene visum fordi de anså det som usannsynlig at studentene ville returnere til Gaza. Det hører med til historien at israelske soldater som teppebomber palestinske sykehus og helsestasjoner får fri innreise i Norge i tre måneder. (Regjeringen grep til slutt inn, se omtale her).
En akademiker fra Gaza fikk seks måneders arbeidskontrakt ved et norsk universitetet og oppholdstillatelse av UDI gjennom en Scholars at Risk-ordning. Universitetet påla deretter akademikeren å gjennomføre en “bakgrunnssjekk”, med beskjed om at flybillett ikke kunne bestilles før sjekken var gjennomført med positivt utfall. Etter å ha trodd i flere uker at hen og familien nå skulle reddes ut av et folkemord, ble prosessen satt i bero fordi et konsulentselskap først måtte “bakgrunnssjekke” folkemordofferet. Jeg vet fremdeles ikke om vedkommende “består testen” og får slippe inn i Norge (og som nevnt ovenfor, de som teppebomber denne akademikeren, som har vært nær å miste livet flere ganger, får fri innreise til Norge i tre måneder - helt uten bakgrunnssjekk).
Et norsk universitet skulle styrebehandle spørsmålet om institusjonen har innkjøpsavtaler med selskaper som bidrar til okkupasjon og krigsforbrytelser mot palestinere. Hele universitetet (drøyt 7000 ansatte) jobber på datamaskiner fra HewlettPackard, som i årevis har levert teknologi som understøtter den israelske okkupasjonen. Ledelsen legger frem et tynt saksnotat med en kuleliste over fem israelske leverandører brukt av universitetet, konstaterer at disse selskapene ikke står på FN sin svarteliste, og konkluderer at det ikke er mye mer de kan gjøre. De sier videre at de ikke vil bruke penger på selvstendige utredninger av problemstillingen, til tross for at styret nettopp har bedt om en utredning.
Oljefondet er Europas største investor i den israelske okkupasjonen av Palestina. Fondet har over 140 milliarder kroner investert i 51 av de viktigste selskapene som tilrettelegger for ulovlige bosettinger på den okkuperte Vestbredden. Etikkrådets leder uttrykker at Etikkrådet ikke står “fritt til å gi etiske råd. Vår oppgave er å vurdere utelukkelse av selskaper med utgangspunkt i Oljefondets etiske retningslinjer.” Mer generelt forsøkte UD i juni å argumentere for at Norge oppfyller folkemordkonvensjonens forventninger fordi forpliktelsene våre inntreffer når det foreligger en “alvorlig risiko” og ikke en “overhengende og reell” risiko, slik ICJ uttrykker det. Mer om dette her i Samtiden.
Alle disse eksemplene forenes av et kjennetegn: juridiske eller byråkratiske regler brukes på en måte som i praksis tilsidesetter spørsmålet om hva vårt etiske ansvar består av i møte med folk som utsettes for et folkemord.
En av de viktigste lærdommene fra andre verdenskrig kommer, etter mitt syn, fra Hannah Arendt. Arendt påpekte at en helt sentral mekanisme for å opprettholde urett kan være de tilsynelatende «nøytrale» byråkratiske systemene vi er del av. De er jo apolitiske, det er jo bare regler som må følges, det må jo være likt for alle - også for de som utsettes for et folkemord.
Når disse logikkene tar over, blir det nærmest umulig å introdusere etiske spørsmål. Som jeg tidligere skrev i Klassekampen:
Når jeg forsøker å stille spørsmål om etiske vurderinger, kan jeg oppleve å møtes med en øredøvende stillhet. Som om jeg snakker et språk som ikke finnes akkurat her, eller som om jeg snakker ut i et stort svart hull. En del synes nok at jeg er «brysom». At jeg ikke «skjønner at det det må være noen regler her». Eller at jeg er «opprørt» og «partisk» fordi jeg er tett koblet på mennesker som sitter på mottakersiden av dette folkemordet, og dermed ikke i stand til å forstå. Da må de som er mer «nøytrale» ta ansvar.
Den byråkratiske legalismen er ikke bare en opportun måte å unngå å ta ansvar på. Den omskriver også mantraet som har vært med oss siden andre verdenskrig: “Aldri mer” har blitt til “aldri mer skal jeg stå juridisk ansvarlig”.
Med et slik perspektivskifte dreper vi også menneskers handlingsrom og mulighet til å skape politisk endring. “Hva kan jeg gjøre for å utøve en forskjell?” blir omgjort til “hva kan jeg gjøre for å unngå å bli ansvarliggjort?”. Da handler det ikke lenger om hva vi kan gjøre i relasjon til andre, men om hvordan vi kan beskytte oss selv.
I mellomtiden fortsetter palestinerne å dø.