Har du hørt noen si at universiteter ikke kan gå inn for akademisk boikott, fordi universiteter ikke skal innta et “politisk standpunkt”? Eller at akademisk boikott handler om “sensur” av ansattes akademiske frihet?
Dette er påstander som glatt hopper bukk over de forskningsetiske dimensjonene av boikottdebatten.
All virksomhet i høyere utdanning bygger på et grunnleggende og godt anerkjent prinsipp: Vi skal ikke påføre andre skade. Do no harm. Dette prinsippet er bredt anerkjent både i Norge og internasjonalt, og har vært det i lang tid. Derfor styres - og begrenses - vår virksomhet allerede av en lang rekke forskningsetiske retningslinjer.
I universitets- og høgskoleloven står det at vår virksomhet skal utøves i overensstemmelse med anerkjente etiske prinsipper. I forskningsetikkloven står det at forskere “skal opptre med aktsomhet for å sikre at all forskning skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer”. Disse prinsippene er videre operasjonalisert gjennom føringer fra De nasjonale forskningsetiske komiteene.
I tillegg har de fleste institusjoner også etiske retningslinjer på institusjonsnivå. Universitetet i Oslo har for eksempel etiske retningslinjer der det står at
UiO ser det som en oppgave å støtte forskere og studenter som på grunn av konflikt eller undertrykkende politiske forhold hindres i å utøve sin akademiske frihet.
UiO vil fremheve grunnleggende menneskerettigheter og studentenes frihet ved inngåelse og oppfølging av samarbeidsavtaler med institusjoner i andre land. Vurdering av samarbeidsavtaler skal inkludere en gjennomgang av akademisk frihet ved den aktuelle institusjon.
Det er altså helt ukontroversielt å hevde at vi i universitets- og høgskolesektoren har en lang tradisjon for å unngå vitenskapelig samarbeid som bryter med grunnleggende menneskerettigheter.
Når vi er involvert i internasjonalt samarbeid, må vi altså foreta en konkret realitetsvurdering i hvert enkelt tilfelle, for å sikre at vi ikke bryter med de grunnleggende etiske retningslinjene for virksomheten vår.
Situasjonen vi står overfor nå er som følger:
FN-domstolen har uttalt at det er plausibelt at Israel gjennomfører et folkemord i Gaza. Det betyr at vi alle har et ansvar for å unngå å bidra til et folkemord, og et ansvar for å forhindre et folkemord.
Det er svært godt dokumentert, blant annet gjennom boken Towers of Ivory and Steel skrevet av den israelske akademikeren Maya Wind, at israelske universiteter i mange tiår har bidratt til okkupasjon og undertrykkelse av palestinerne, inkludert den palestinske høyere utdanningssektoren. Det er også godt dokumentert at israelske universiteter støtter opp om Israels pågående krigføring i Gaza.
En viktig kontekst for de etiske vurderingene vi må gjøre er konsekvensene av Israels krigføring/mulige folkemord for den palestinske høyere utdanningssektoren. Her er noen nøkkelpunkter:
Samtlige universiteter i Gaza er helt eller delvis ødelagt av israelske bomber. Et universitet (Al Isra University) ble totalødelagt av israelske okkupasjonsstyrker gjennom en kontrollert eksplosjon (de plasserte dynamitt over hele campus og sprengte universitetet i filler).
Rundt 100 universitetsansatte og mange flere studenter er drept av israelske bomber i Gaza. Mange flere er blitt skadet og lemlestet.
Tre universitetsrektorer i Gaza er blitt brutalt myrdet av israelske bomber i sine egne hjem, sammen med familiene sine.
Samtlige universitetsstudenter i Gaza har fått utdanningen sin avbrutt.
På Vestbredden har nesten alle universitetene lagt om til nettbasert undervisning fordi studenter og ansatte ikke kommer seg til campus. Veiene er nedstengt av israelske okkupasjonsstyrker, og palestinere står også i fare for å bli angrepet av ulovlige israelske bosettere.
Palestinske universiteter på Vestbredden blir jevnlig invadert av israelske okkupasjonsstyrker.
Ansatte og studenter ved palestinske universiteter blir jevnlig bortført av israelske okkupasjonsstyrker og utsatt for grov tortur.
I et forskningsetisk perspektiv, er det da (minst) tre nøkkelspørsmål vi må ta stilling til:
Er det forskningsetisk forsvarlig å ha institusjonelt samarbeid med akademiske institusjoner som aktivt støtter opp om et sannsynlig folkemord?
Er det forskningsetisk forsvarlig å ha institusjonelt samarbeid med akademiske institusjoner som i mange tiår har bidratt til okkupasjon, undertrykkelse og etnisk rensing av palestinere?
Er det forskningsetisk forsvarlig å ha institusjonelt samarbeid med akademiske institusjoner som i mange tiår har bidratt til å frarøve palestinske universitetsansatte og studenter deres akademiske frihet? Kan vi utøve vår akademiske frihet på bekostning av andres?
I slike spørsmål er det ikke forskningsetisk tilstrekkelig å gjemme seg bak norsk utenrikspolitikk, slik enkelte universitetsrektorer og universitetsstyremedlemmer gir uttrykk for. Da akademisk boikott ble diskutert i universitetsstyret ved NTNU, uttalte Helene Ingierd, direktør i De nasjonale forskningsetiske komiteene, at “å følge norsk utenrikspolitikk blindt ikke vil være godt nok”, og at institusjonsledere har et selvstendig ansvar for å gjøre systematiske vurderinger om at forskningen ikke skal “bidra til å bryte med menneskerettigheter, eller stride mot demokratisk utvikling.” Hun poengterte videre at dette “er både et ansvar og en frihet som ligger til forskningsinstitusjonene”. Vi kan altså ikke unndra oss vårt forskningsetiske ansvar ved å peke på Espen Barth Eide.
